Må du kunne lede deg selv, for å kunne lede andre?

Flere innen akademia har nå problematisert dette, og stilt spørsmål til om dette egentlig er sant. Media retter også stadig søkelys på ledere nasjonalt og internasjonalt som tilsynelatende ikke leverer tilstrekkelig på det å lede seg selv, men som er i viktige lederposisjoner. Det siste året har jeg og min kollega, Geir Haraldseid sett særlig på viktigheten av selvledelse. I den forbindelse har vi gjort en studie av et utvalg norske toppledere for å undersøke deres evne til nettopp dette. Vi søkte å finne ut i hvilken grad disse lederne er opptatt av selvledelse og hvilke metoder og verktøy de bruker for å klare det. Nesten ingen av disse lederne hadde selv studert, eller fordypet seg i selvledelsesfaget, men vi fant at de likefult aktivt benyttet anerkjente selvledelsesmetoder. 

Kort oppsummert viser våre funn at toppledere er gode på selvledelse. De er opptatt av å leve sunt, trene jevnlig og få nok søvn. De er fokusert på å yte godt i en krevende jobb, har ganske regulerte og kanskje litt kjedelige liv. 

Disse lederne arbeider mellom 50-60 timer i uken, men opplever likefult at livet i snitt er relativt balansert. De erfarer god støtte fra sine partnere, til tross for arbeidsmengden og det faktum at de alle velger å være tilgjengelig både kvelder og helger. De beskriver at de stadig må håndtere sine egne svakheter i mange ulike situasjoner. Eksempelvis krevende samtaler, harde forhandlinger, forventninger fra seg selv og organisasjonen, dårlige resultater og vanskelige beslutninger. For å mestre dette benytter de alle ulike kognitive verktøy for å lykkes. Mange benytter visualiseringsteknikker der de enten bruker det som forberedelse eller som viktige «sinnsbilder» som hjelper med å gi styrke, mot eller indre ro i krevende situasjoner.  

Selvsnakk og positiv mestringsforventning er en annen viktig teknikk. Samtlige ledere vi snakket med benytter seg av denne teknikken ved å si sannheter til seg selv for å øke egne prestasjoner i ulike situasjoner. De beskriver dette som viktig for å prestere i vanskelige situasjoner, enten fordi oppgaven er så krevende, eller fordi en selv har en sårbarhet som utfordres. Et eksempel på dette er en leder som jevnlig sliter med selvtilliten. I møte med krevende utfordringer sier han enkelt til seg selv; “dette er det så mange som har gjort før meg, så hvorfor i alle dager skulle jeg ikke klare det?» 

Et annet spennende funn er at disse lederne er tydelig opptatt av egne verdier og motiveres sterkt av organisasjonens verdier. Betydningen av innsikt i egne verdier og matchen til organisasjonens verdier, synes å være svært viktig. En slik balanse mellom egne verdier, arbeidsplassens verdier og privatlivet, synes å gi en viktig ro. 

De lederne vi brukte tid med er alle ledere som gjennom mange år har vist at de får gode resultater. Flere av dem blir sett på som svært ambisiøse, og en kan forestille seg at dette kan føre til betydelig ubalanse på noen av livets områder. Det vi finner er at dette ikke er tilfelle. Disse lederne er mennesker som arbeider målrettet med å leve sunt, håndtere forventninger mellom arbeid, familie og fritid og styrer tiden sin godt. Kanskje er det slik at for å lykkes i en toppleder-jobb må du ha relativt god orden på eget liv, for å ha nok kapasitet til å utføre ledergjerningen. 

Så ja, du må kunne lede deg selv for å lede andre godt. 

Led vel!